Der produktet har mistet sin status starter mitt kunstneriske prosjekt.

I en søken etter å komme bak duken som bruksgjenstand og ren dekor, er dukene både min inspirasjon og mitt råmateriale. Materialet utforskes i tredimensjonal form, og/eller som en del av todimensjonale billedflater. 

Duken blir betraktet som noe annet enn det den er laget for, og man blir gjort oppmerksom på former, handlinger og kulturer objektet bærer på. Noe som også peker på samfunnet som har frembrakt det. Dukene fokuserer på det feminine rom, det anstendige, og hjemlige. Her blir de tatt ut av det hjemlige og blir presentert som skulpturer i et galleri.

Vi ser en ekspressiv kombinasjon av myke tekstiler og rustent jern, og det understreker kontrastene i den feminine og den maskuline sfære.

Arbeidene kan sies å være en del av det samtidskunstmiljøet som skaper nye betydninger ved gamle gjenstander, og setter spørsmålstegn ved vår tids mange problemstillinger som tid, bevaring, resirkulering og tradisjoners betydning. Noe nytt og holdbart dannes av noe som engang hadde stor betydning i mange norske hjem. En historien blir fortalt på ny.